Sosiale forhold på Vallø 1700-1800-1900

Stor forskjell på rik og fattig.

Hovedgård for bestyrer.
Brakke for løsarbeidere

Det er tre hovedvirksomheter som opp gjennom århundrene har preget industrimiljøet på Vallø. Det er Vallø Saltverk (1739 – 1861), Tapetfabrikken (1881 – 1984) og Esso-raffineriet (1899 – 2001), med den første og den siste som de mest dominerende.
På Vallø Saltverk bodde ledelse, funksjonærer og mestere standsmessig i henholdsvis hovedgård, bokholdergård og enkelte flotte eneboliger, mens løsarbeiderne fikk bo i brakker og tilfeldige gamle bygg.
Mestere og deres spesialarbeidere var viktige personer og hadde fast ansettelse ved Verket. De hadde fast lønn hele året, selv om saltproduksjonen bare kunne foregå i sommerhalvåret.
Løsarbeidere, derimot, hadde lønn bare når de var i arbeid. Arbeidsdagen var lang, ca 12 timer, 6 dager i uken. Søndag var det pålagt kirkegang. Med lav lønn, mye arbeidsledighet, mange barn, trange kår og dårlig helsetilbud, levde arbeiderfamiliene i dyp armod og fattigdom. Mange søkte også tilflukt til alkoholen for å få en avkopling fra et miserabelt liv. Riktignok kunne de få lån av Verket til det mest nødvendige når det ikke var i virksomhet, men dette måtte tilbakebetales når de igjen var i arbeid. Dermed kunne Verket også i noen grad bestemme løsarbeidernes lønninger, samtidig med at de hadde den nødvendige arbeidskraft til enhver tid. Lønnen var faktisk så lav at om sommeren måtte både kone og barn delta i arbeidslivet for at endene skulle møtes.
I 1783 ble det opprettet et spinneri på Vallø. Dette ble anlagt for å skaffe de fattigste arbeidernes kvinner og barn arbeid, og var i så måte nærmest en forsorgsinstitusjon. For dette hadde de halvparten av mennenes lønn.
Verket ble aldri noen god forretning hverken for staten eller for private eiere. Men mange personer ble sysselsatt. Verket var nok ikke særlig populært hos bøndene. De måtte tvangslevere ved og mat og fikk dårlig betaling for transporten av varer. De måtte dessuten avse både hester og folk til driften av pumpene. For lav betaling og liten tid til jordbruk bidro dessuten til reduksjon i gårdsdrift og forfall av gårder.
Da byggingen av saltverket ble igangsatt i 1739 var det nød i Norge med stor mangel på mat og arbeid. Klasseskillet var stort, et forhold som etter hvert skapte store sosiale spenninger. Forsøk på å skape arbeiderforeninger ble sterkt motarbeidet av bedriftene, og klasseskillet ble bevart helt opp til våre dager. Mens funksjonærene hadde tilgang på fine leiligheter og egne forsamlingshus, måtte arbeiderne ta til takke med brakker og tilfeldige samlingssteder. Helt opp til vår tid var tilværelsen preget av engstelse og underdanighet i forhold til de som til enhver tid satt med ledelsen av industrien. Mange av arbeidernes pågangsmot var nok også svekket pga. alkoholmisbruk, særlig i tidligere tider.
Selv om mye avhang av industrien, har forholdene naturligvis skiftet og bedret seg i takt med samfunnet forøvrig, men klasseskillet varte helt fram til Esso i 1968 ga alle ansatte funksjonærstatus og fastlønn.Esso betalte riktignok hele tiden gode lønninger og tok lav leie for sine leiligheter. Men klasseskillet bidro til en betydelig fordelsbehandling av funksjonærene i forhold til arbeiderne. Et symbol på dette var at det kun var lederskapet og funksjonærene som fikk benytte det populære Klubben i sin fritid, mens arbeiderne ikke hadde noe tilsvarende tilbud. Klubben ble imidlertid ødelagt under bombingen, en hendelse som i all sin tragedie også bidro til å viske ut noen av skillelinjene. Esso dannet bl. a eget bedriftslag i fotball hvor alle kunne delta. Etter hvert bidro bedriften med flere sosiale tiltak. Før siste verdenskrig ble det også arrangert danseaftener for alle i Essos kantine. Under krigen bidro de også til å lette på befolkningens vanskelige kår.
Vallø Tapet og Sandpapirfabrikk eide bare mindre områder på Vallø. Arbeidstyrken kunne variere mellom 40 Til 60 personer og de fleste bodde utenfor Vallø. De hadde nok noe lave lønninger, men bedriften var tidlig ute med hjelpeordninger og sosiale tiltak for sine ansatte og var betraktet som en god arbeidsplass.
Når man nå snakker med eldre folk som jobbet og/eller bodde på Vallø er nok inntrykket det at de, til tross for klasseskillet, hadde et godt liv fullt av mange gode minner, men klasseskillet påvirket nok enkeltes politiske valg.