Over 200 deltok i solskinnsvandringen
Vallø & omegn Historielag og Tunsberg Historielag hadde full klaff med sitt arrangement på Vallø søndag 27.april 2014. Nærmere 200 solglade (blide) mennesker var samlet foran Vallø kirke da Inger Bjar-Kessler på slaget kl. 13.00 ønsket velkommen og satte det hele i gang.
Første vandring gikk disiplinert inn porten til den tidligere Vallø hovedgård; som – etter å ha eksistert fra slutten av 1700-tallet – plutselig ble brutalt lagt i grus i slutten av april 1945. Med alle lydhøre innenfor porten, fortalte Ragnar Dahl con sordino (med sordin) om egne barndoms- og ungdomsminner fra den gamle hovedgård, og om sånt som han ellers visste fra gårdens tidligere tid og storhetstid. Hva kanskje ikke så mange har tenkt på, var at Vallø hovedgård faktisk bare hadde én ”konkurrent” her i Vestfold, og det var den fortsatteksisterende Jarlsberg hovedgård.
Vi vandret så, under ledelse av Eldar Sveinung, litt ”dypere” inn på det området der hovedgården og dens andre bygninger hadde ligget. Sveinung klargjorde con agilita (medbehendighet) veier som var innfartsårer til gården, og trær som utgjorde rester av alleer. Han påviste også hvor det i sin tid hadde vært en karpedam. Hans påvisning av at det området vi befant oss i, var/er identisk med Essos planlagte utbyggingsområde vakte – så vidt man kunne iaktta – en viss betenkelighet.
Etter en sideveis forflytning overlot Sveinung oss i Inger Bjar-Kesslers varetekt. Hun sto klar til con grazia og gusto (med ynde og smak) å fortelle om Jacob Lerche. Vallø hovedgård ble i sin tid bygd som bolig for nettopp Jacob Lerche. Den boligen hadde han gjort segfortjent til i og med sin stilling som forvalter for Vallø Saltverk; han var den beste forval-teren i saltverkets historie. Vi har et synlig minne om Lerche i Åsmundrød gård på Gauterød. Hovedbygningen på Åsmundrød er Lerches verk.
Så gikk vandringen ut gjennom porten og til oppstilling foran kirken igjen der Ragnar Henriksen, lederen av Vallø Historielag, con forza (med styrke) gikk gjennom saltverkets forhistorie, hvordan verket var bygd opp og virket. Hva det sistnevnte angår, ikke bare hvordan verket virket rent teknisk, men også hvordan det virket inn på sine omgivelser miljø-messig og sosialt. Sosialt fikk for eksempel stedet sin egen kirke. Nevnes bør at Vallø med sitt saltverk var det ene av den tids tre industristeder i Norge; de to andre var Røros og Kongsberg.
Fra foran kirken vandret vi inn på kirkegården der Inger Bjar-Kessler denne gangen stanset ved Maren og Jacob Lerches gravsted. Ser man etter, så ser man at det har et grønt merke diskret plassert. Det grønne merket betyr at gravstedet er fredet.
Her kunne det kanskje passet å slutte vandringen(e), men arrangørene hadde en post til på programmet, nemlig et besøk inne i selve kirken. Og det er nok ikke så mange ganger i året at Vallø kirke er så fullsatt som den var denne søndagen. Arne Frantzen talte con amore og calore (med kjærlighet og varme) om kirkens historie fra 1782 og til dags dato. Skal vi tro Frantzens ord – og det er det grunn til å gjøre – er Vallø kirke en akitektonisk perle.
Utenfor ventet solskinnet, og nede på Vallø Historielags museum ventet Eva og Gunnar Olav Andersen med kaffe og vafler. I anledning dagen hadde de utvidet åpningstiden fra 15 til 16. Ifølge pålitelige kilder gikk de siste vaffelentusias-tene kl.15.50.
Reidar Ristvedt, Tunsberg Historielag
